El - Gitarens Opprinnelse

En liten historie om den elektriske gitaren og hvordan den utviklet seg til å bli et av verdens mest brukte instrumenter.
For å lære oss historien om den elektriske gitar må vi tilbake til den akustiske gitarens oppvekst. Før den akustiske gitaren ble født, fantes det mange snåle gitarliknende ting, mens den akustiske gitaren slik vi ser den er i dag, kom på begynnelsen av 1800- tallet. Mange musikalske genier brukte gitarer og den var meget meget populær i Spania i starten. Gitaren ble brukt i mange musikkstiler på slutten av 1800- tallet og begynnelsen av 1900- tallet, som Blues og Jazz. Den aller første elektriske akustiske, Gibson ES-150, gitaren kom i 1936. Den ble omtalt som et mirakel fra Gibson, men disse gitarene var veldig lik de akustiske. De elektriske gitarene brukte magnetiske mikrofoner, som gjorde at man kunne spille høyere enn noen gang før ved å koble til forsterkere og lignende høyttalerutstyr. Det tok ennå noen år før de elektriske gitarene gjorde sitt skikkelige gjennombrudd og bli masseprodusert.
Det var ikke før Leo Fender ga ut Fender Broadcaster (som senere skiftet navn til Telecaster) i 1951, at ”Solid- Body” elektriske gitarer ble ble satt i masseproduksjon. Den nye elektriske gitaren hadde mange muligheter, som sterk og klar lyd. På 50- tallet ble den også svært attraktiv for bluesartister .
Gibson Les Paul ble veldig populær da den kom ut i 1952. Gitaren ble oppkalt etter den kjente gitaristen Les Paul. Gibson greide å gjøre noen plankebiter om til et skinnende mesterverk, og lyden var ren og røff. Følgelig ble gitaren et svært populært gitarvalg til rock og blues. I begynnelsen hadde ikke Les Paul’ene humbuckere, men de kom senere. Året etter kom Gibson ES-175D på markedet. Den ble mye brukt i Jazz og Blues.
Stratocasteren kom i 1954 og ble også en meget populær gitar. Den var bygget på ideer fra mange kjente artister og Leo Fender selv. Denne gitaren skilte seg litt ut fra de andre gitarene, fordi denne hadde 3 pickuper som ga artistene større utbredelse av lyd. Det var også enklere for musikerne å spille på de øverste båndene fordi konstruksjonen var slik at man enklere kunne plassere hånden der - såkalt cutaway. Den nye Stratocasteren hadde også et vibratosystem, som ga gitaren en mer countryaktig lyd. Country var populært og det ble gitaren også.

Charlie Christian

Charlie Christian (født 29. juli 1916 i Texas, død 2. mars 1942 i New York var en amerikanske jazzgitarist som var fast medlem av Benny Goodmans orkester. Christian regnes av mange som jazzhistoriens mest innflytelsesrike. Han har vært den største inspirasjonskilden for gitarister som Jimmy Raney, Wes Montgomery og Jim Hall.

Før Christian var det elgitarister, men Christian regnes for historiens første elektriske gitarist, og den første som gjorde gitaren som et akseptert solo-instrument i jazz-sammenheng.

Hans geniale spill kan bl.a høres på Goodmans innspilling ''Solo Flight" fra 1941. Hvis man lytter til Christians improvisasjon her, vil man høre en mye fantasi, en en veldig fin og sterk tone med strålende teknikk, timing og swing. Da kan man spørre seg -hvilke gitarister hadde Christian til rådighet å lytte til og "stjele" triks fra? Svaret på dette er at Christian må anses som en av jazzhistoriens absolutt største genier. Han regnes for å være en av de fremste eksponentene for stilen swing, men var også en av de første som beveget i retning av det som etterhvert skulle bli stilen bepop. Dette eventyret rakk ikke Christian å bli med på da han døde av lungebetennelse i en alder av bare 26 år.

''Solo Flight'' Den første elektriske gitaren kom i 1935, dette var en Gibson ES-150.

Denne gitaren ble godt sammenlignet med den mer akkustiske gitaren siden lyden var noe den samme. Det som utgjorde forskjellen var de magnetiske mikrofonene som man kunne koble til forsterkere og høyttaleranlegg som forsterket lyden. Dette skulle etterhvert bli enda bedre.

Leo Fender kom i 1951 ut med gitaren Fender Broadcast som etterhvert byttet navnet til Fender Telecaster. Disse ble populære og ble satt i masseproduksjon. Gitarene ble mest brukt til blues.

I 1952 kom Gibson ut med enda en gitar. Denne het Gibson Les Paul.

Lyden var ren og tøff og ble mer brukt til rock og blues for en tøffere lyd.

Django Reinhardt

Jean-Babtiste (Django) Reinhardt ble født 23. januar 1910 i Liberchies i Belgia. Han vokste opp i et sigøyngermiljø og ble inspirert av dette i mange av komposisjonene hans. Hans første utgivelse var på banjo i 1928. han mistet to av fingrene på sin venstre hånd i en brannulykke litt senere samme år. Han byttet da til gitar og utviklet en meget spesiell spilleteknikk. Fra 1934 til 1939 spilte Django sammen med fiolinisten Stephane Grappelli i Quintette Du Hot Club De France. Musikken deres ble etterhvert referert til som "string-swing", noe som også kan bety musikk som er inspirert av Django, og besetningen bestod av sologitar, fiolin, to rytmegitarer og kontrabass. Django spilte også med Coleman Hawkins, Benny Carter, Rex Stewart og Louis Armstrong. Han hadde en helt annen stil enn Charlie Christian. Istedetfor myke og runde toner brukte Django harde og metalliske klanger på kassegitaren. I tillegg brukte han mye vibrato, bending av toner og korte fraser. Han ble en betydelig inspirasjonskilde for senere jazzmusikere. Han døde i 1953 i Frankrike. Han minnes årlig gjennom prisene Django d'Or og flere musikkfestivaler, som Django Reinhardt Festival i New York og Djangofestivalen i Oslo.


Swing fra 1939. Dette er et eksempel på string swing.

Wes Montgomery

John Leslie «Wes» Montgomery ble født i Indianapolis i 1925. Han ble en av de viktigste personene for jazzutviklingen. Han lærte å spille gitar ved å høre på Charlie Christians plater, men utviklet sin egen stil. Han brukte mye oktav-vocinger, hvor han spilte oktaver for å forsterke melodilinjen, og akkord-voicinger på soloer. Han spilte med fingrene istedet for plekter og fikk en rund og myk tone. Wes spilte i mange år to konserter hver kveld i tillegg til jobben på formiddagen. På en av disse kvledskonsertene, i september 1959, ble han oppdaget av altsaksofonisten Cannonball Adderly, som på denne tiden spilte i Miles Davis band. Adderly fikk Wes umiddelbart signert til plateselskapet Riverside. Etter å ha spilt inn solide verk i Riverside ble han signert til selskapet Verve i 1964, hvor han fikk i oppdrag å tolke noen av datidens pop-låter, f eks "Going Out of My Head" i 1966. Wes komponerte også egne låter, med sterk melodi og rytmikk, som West Coast Blues, Four on Six, Twisted Blues, Full House og Jingles. Wes Montgomery døde av hjertesvikt i 1968, 43 år gammel. Noen mener at han unge dødsalder skyltes det store presset han hadde tidlig i karrieren. han ble et forbilde for mange senere musikere, som f eks George Benson.


"Jingles"